åpningen scene av direktør Stevan Riley ‘ s dokumentar, Lytte Til Meg Marlon, en ekstraordinær film laget helt opp i arkivet newsreel, sjeldne trykk på intervjuer og tidligere uutgitte lydopptak, lyser en tid med enestående uro og tragedie for sin stjerne, den avdøde skuespilleren Marlon Brando.,
Kornete nyheter opptakene viser Brando, overvekt og urolige, står i front av verdens trykk på trappen til huset hans på Mulholland Drive i Beverly Hills, ansiktet hans aske, stemmen hans en rasp. «Budbringer av elendighet,» han annonserer, veltalende, «har besøkt huset mitt.»
På 16 Mai 1990, kvelden før, en mann som hadde blitt skutt i hodet mens du falt ser på tv i Brando ‘ s den. Brando, som var hjemme på denne tiden, hørte skudd og kjørte til scene, å gi munn-til-munn i et desperat forsøk på å redde mannens liv. Det var for sent., Den døde mannen ble 26-åringen Dag Drollet, ætling av en fremtredende Tahitian familie og kjæreste av Cheyenne Brando, Marlon datter.
Cheyenne, på den tiden åtte måneder gravid, var barn av Tahitian skuespiller Tarita Teriipaia, som Brando hadde møtt, har falt i kjærlighet med og giftet seg med (hun var hans tredje kone) mens du filmer Mytteriet På Bounty i 1962. For å legge til fortvilelse, Marlon visste også killer: det var hans elskede sønn Christian.
Det var et fryktelig scene., Marlon er 32 år gammel første-fødte hadde skutt hans søster, som er partner i en beruset raseri etter at hun hadde hevdet på middag timer tidligere at Drollet slo henne. Senere, Cheyenne påstander om overgrep viste seg å være en løgn. Hun begikk selvmord fem år senere.
For Brando, dette var frisk helvete. Gjennom hele livet hadde han prøvde å beskytte sin familie, særlig hans mange barn, ut fra hva han har sett fame som er giftig. Nå, til tross for sin innsats, familien var ødelegge seg selv innenfra., Det hadde vært problematisk for hendelser i fortiden – hans første kone, Calcutta-født skuespiller Anna Kashfi, arrangert for sin sønn, Christian, for å bli kidnappet av Meksikanske kjeltringer for $10 000 mens Brando var borte i den franske hovedstaden filming Siste Tango I Paris i 1972 – men ingenting som kunne matche Dag er mord for ren skrekk. Det tore Marlon fra hverandre.,
© John Kobal Foundation
«Den forferdelige ting som skjedde på huset denne kvelden er det ideelle skjæringspunktet ved å kryss-undersøke temaer om Marlon Brando er myter,» forklarer direktør Riley, som jobbet tett med skuespiller sin eiendom, familie, bostyret og Britiske produsenten John Battsek (Searching For Sugar Man, Restrepo, Brann I Babylon) for å få tilgang til viktig ny kilde materiale – mer enn 200 timer audiotape laget av Brando i løpet av sin levetid.,
I essens, dette er Brando, i hans egne ord. Skuespilleren – ved hjelp av Dictaphones og en samling av mikrofoner – registrert seg gjennom hele livet, med økende frekvens og introspeksjon jo eldre han ble. Det er, faktisk, en gjeldende uptick i dokumentarer som bruker i stor grad pre-eksisterende materiale til å lage en film som utgir seg for å kaste nytt lys på en person av kulturell interesse, særlig en som er døde. Dette var synlig i Asif Kapadia er i bevegelse-dokumentar Senna (2010) og også i årets Amy, Kapadia film om tap og uro av Amy Winehouse., I det siste, kritikere har hevdet at å lage en dokumentar du trenger to avgjørende ingredienser: tilstedeværelsen av filmskaper ved hendelser på visning og en ny måte å se virkningen av fortiden i nåtiden eller, faktisk, virkningen av de siste på fremtiden.
Kapadia ‘ s Amy, for eksempel, var i stand til – i hvert fall midlertidig, og mye til irritasjon av sangerens far – for å reframe Winehouse bortgang bruke opptakene tatt på mobiltelefoner, noe som rett og slett ikke ville ha vært mulig for ti år siden., Den ekstraordinære ting om Lytte Til Meg Marlon, er imidlertid at vitnet, dommer og jury er Brando seg selv – det er hans stemme, hans strenge egen selv-analyse, og, selvfølgelig, sin versjon av sannheten. Åpenbaringen av denne tiden er i bekjennelsen.
«prosessen med å få lyden kom fra John og Lidenskap for Bilder, sier Riley. «Det er en fyr som heter Austin, som er ansvarlig for Brando Arkiv i Los Angeles, sammen med bostyret og familie., En stor del av Brando dine eiendeler ble solgt ved Christie ‘ s etter hans død, og hans hus ble kjøpt og kjørt ned av sin nabo Jack Nicholson som, jeg antar, ikke vil at den skal bli til en helligdom. Resten av hans ting ble bare sette i bokser og var egentlig ikke rørt i ti år.»
Battsek hadde jobbet med Wilkin -tidligere på en dokumentar som heter we Live In Public, en film som, ironisk nok, var om tap av privatliv i en alder av internett., Selv om Battsek interesse ble vekket av bare nevne et slikt ikon, han visste at filmen hadde å tilby mer enn det som er vanlig parade av talking heads – Johnny Depps eller Sean Penns av denne verden. Det var ikke før Wilkin forklarte Battsek om Marlon er glemt bånd som produsent visste at han hadde funnet sin vei inn.
Når familien hadde grønn-tente på ideen om å bruke lydbånd, Battsek så overbevist om Riley å hoppe ombord og vasse gjennom det som viste seg å være mer enn to hele uker Brando stemme og dialog., Riley var noen Battsek hadde jobbet med på Brann I Babylon (2010) – om glanstid West Indies cricket – og også på en film om hele Bond-franchisen, Alt Eller Ingenting. Battsek visste Riley var det eneste menneske som hadde både tålmodighet og evne til å gjøre en helhetlig følelse av å tape-til-skjermen hjerne dump som til slutt ble nødvendig.
© John Springer Collection
Hva Battsek, Riley og Brando sin eiendom oppnådde kunne kanskje være merket med Marlon Brando ‘ s siste opptreden., For mer enn 100 minutter Marlon stemmen strømmer inn i folks ører. Vi hører ham til å tenke, stille spørsmål, å utforske. Vi hører opprører, elskeren, klovnen, den aktivist og, ja, «utfordrer». Det tar i alt fra hans suksess på Broadway med En Sporvogn Heter Ønske i 1947, anerkjente han fant i ved Strandlinjen, i 1954, til hans mistillit til filmbransjen, død i Dag og utover, alle fortalt av en mann som, på grunn av sin store berømmelse, er både kjent og ukjent for oss., Det er en privat publikum med det beste skuespiller av all tid – en etikett som stikker om Brando selv ville ha likt det eller ikke – og en film som til tider så intim man undres om noen skulle være å lytte i det hele tatt.
Brando hatet sin far. Det var et hat som skummet og kokte under huden hans som bare dårlig blod mellom slektninger kan. Da hans første sønn ble født, bånd hørte for første gang her belyse hvor dyp hans mistro og sinne løp. «Jeg ville ikke min far, for å komme nær Kristen,» forteller han., «Den dagen han ble født sa jeg til meg med tårer i øynene,» Min far aldri kommer til å komme nær at barnet på grunn av skaden han har gjort for meg.'»
Gjennom filmskaper følsomhet og håndverk, Brando ‘ s raseri gir gjenklang. Han var nærmere til sin mor, en kreativ dame som likte å skrive dikt av og til, selv om også hun var alkoholiker, «byen beruset», og som en gutt som vokser opp i Illinois han ville ofte bli tvunget til å gå og hente henne av hvilken bar gulv hun hadde blitt funnet på.,
Marlon Brando Sr var akkurat som star beskrevet som hans karakter far i Siste Tango I Paris (1972), filmen som regissør Bernardo Bertolucci kjent «lurt» Brando til å avsløre mer av sine egne sårbare selv enn kanskje han noensinne hadde til hensikt å det. «Min far var en beruset, sier Brando til co-stjerners Maria Schneider i en scene. «Tøff. En hore-f***er og en bar fighter. Super maskuline.»
Brando ‘ s forhold til sin far, eller snarere mangelen på det, sivet inn i alle deler av livet, for helheten av sitt liv. Det var en sykdom., Det er spesielt å fortelle scene halvveis gjennom filmen, en svart-og-hvit-tv-klipp av en profil av Brando laget av Amerikanske cbs-journalisten Edward R Murrow og skjøt like etter stjernen vant sin første Oscar for ved Strandlinjen, i 1954. Brando, deretter tilsynelatende spiller pliktoppfyllende industri darling, er overraskende vurdert, gjennomtenkt og ærlig hele veien.
På ett punkt, men Brando Sr vises, og setter seg ned ved siden av sin sønn. «Jeg tror på dette punktet må du være mektig stolt av sønnen din akkurat nå?»han blir bedt om., Svar etterlater lite rom for tolkning av hva den eldre mannen mente om hans sønn er valgt karriere. «Som skuespiller, ikke for stolt, men som en mann, ganske stolt.»Marlon er demeanour skifter merkbart fra vennlig og høflig til en av twitchy ubehag. «Vi hadde en handling vi satt på for en annen,» Brando bekjenner senere i Riley ‘ s film. «Jeg spilte den elskende sønn og de spilte den hengivne foreldre. Det var mye hykleri.,»
Brando brukt opptrer som en flukt, en flukt fra hans barndom, ulykkelig liv i hjemmet, og spesielt en flukt fra sin tyrannisk far. «Når det du er som et barn som er uønsket,» forklarer han, «du ser etter en identitet som vil være akseptabelt.»
i begynnelsen av sin karriere disse identitetene var givende – «skuespill er å overleve» – selv om det var ikke før han møtte legendariske fungerende trener Stella Adler at han innså at både gode og dårlige erfaringer kan brukes som utløsere for et mer sannferdig ytelse., «Jeg hadde aldri gjort noe i mitt liv at noen fortalte meg at jeg var noe god på,» heter Brando. «sette sin hånd på min skulder og sa:» ikke bekymre deg, gutten min. Jeg har sett deg og verden kommer til å høre fra deg.'»
støping av Brando i Sporvogn på Broadway var hans første smak av suksess og, i utgangspunktet, han elsket det. Problemet er, som alltid med Brando, var at han gikk lei. Mange historier eksisterer om hvordan han ville prøve å friske opp sin netter på teater, selv på kort gap mellom scener., Dette vil alltid innebære leter du etter noe action, enten med et medlem av det motsatte kjønn, eller, en gang, i form av en liten boksing med en stagehand i kjelleren. Den stagehand, slik historien går, hadde en eller annen form med nevene, etter å ha vært en amatør bokser, og med Brando alltid etter en ekte opplevelse, endte opp med å knuse skuespiller nese som en overmodne vannmelon. Brando tilbake til scenen med blod strømmende nedover ansiktet hans og et smil så bredt som Stanley ‘ s «Polack» skuldre.,
Det var alltid at miscreant side til Brando karakter, det uforutsigbare, troublemaking, opprørske side – en egenskap hevder han dukket opp etter å ha blitt knust i alderen syv når forlatt første av sin mor (å drikke) og deretter av hans elskede nederlandsk barnepike, Ermi (som dro hjem for å gifte seg).
Kjedsomhet førte til slutt til selv-tvil, en følsomhet ikke så mye om hans evne som sine grunner til å bli i yrket. «Å lyve for en lever, er det som opptrer. Alt jeg har gjort, er å være klar over prosessen. For dere er alle aktører. Og gode skuespillere fordi du er løgnere., Når du sier noe du ikke mener, eller avstå fra å si noe du egentlig ikke mener, det er skuespill.»
Brando gir et eksempel: «Du kommer hjem klokka fire om morgenen, og det hun venter på deg på toppen av trappen, din kone. «Du ville ikke tro meg, kjære. Du ville ikke tro hva som skjedde med meg!»Ditt sinn kommer 10,000 miles per time, du ligger i lysets hastighet, er du lyver for å redde livet ditt. Den siste tingen i verden som du vil at hun skal vite er sannheten. Du lyver for fred. Du lyver for ro. Du lyver for kjærlighet.,»
filmen også går noe i veien for å bekrefte det vi allerede vet om skuespiller. Ros, for eksempel, aldri sittet godt med Nebraska mest berømte sønn. Gjennom hele sin karriere ble han desillusjonert om hans kjendis. Fame så ut til å rot inne i ham; han fant det brutto og ubehagelig. «Jeg ønsket å være involvert i bevegelse bilder så jeg kan endre det til noe nærmere sannheten,» Brando sier, høres litt resignert. «Jeg trodde jeg kunne gjøre det.,»
til Tross for sin økende mistillit til Hollywood maskin, Brando forstått at filmer kan være kraftige verktøy, både for skuespiller og publikum. De kunne skifte et menneskets plass i verden. Myten kan opprettes og brukes for egne midler.
«Folk vil mythologise deg uansett hva du gjør,» forteller han. «Det er noe absurd over det faktum at folk går med hardt opptjente penger inn i et mørkt rom hvor de sitter og ser på en krystallklar skjerm på hvilke bilder flytte rundt og snakke. Og grunnen til at de ikke har lys i teateret er at du er der med din fantasi., Personen opp på skjermen, er å gjøre alle de tingene du ønsker å gjøre, kyssing den personen du ønsker å kysse, å treffe den personen du ønsker å treffe…»
Gjennom å lytte til Brando, med Riley er rediger, du føler at han aldri helt slo den rette balansen mellom dyp kyniker, noen som hatet bransjen, og idealist, fantasten. Selv hans mest hyllet scene får autopsied og så nonchalant børstet til side. «Det er tider når jeg vet at jeg gjorde mye bedre fungerende enn den scenen i ved Strandlinjen. Det hadde ingenting med meg å gjøre., Publikum gjorde arbeidet; de gjør for å handle. Alle føler de er en fiasko, alle føler de kan ha vært en kandidat.»
til slutt, suksess ble en løkke rundt Brando halsen. Han kontinuerlig følte fordreid, misforstått – enten ved -journalister og forfattere som Truman Capote (Brando insisterte på at forfatteren aldri gjort noen notater eller tok noen oversikt over deres lengre, nå beryktede intervju for the New Yorker) eller ved konstant inntrenging han ville ha til å håndtere når han forlot sanctuary av hans Beverly Hills-hjem. Han ble paranoid., Han begynte å teipe over alt nesten hele tiden, hver person han møtte hjemme, hver forretningsmøte, selv ideer for ekstra sikkerhetstiltak han ønsket å gjøre til sitt hus. «Installere et kamera ved porten så vi kan se hvem som f*** er der ute om natten.»Hans bånd ble å-gjøre lister, notater, rants, en strøm av bevissthet.
«de Fleste skuespillere som får navnet sitt i avisene, sier han. «De som får all oppmerksomhet. Jeg er veldig ofte er rammet med en illusjon av å lykkes., Ganske ofte er det vanskelig å møte folk fordi du kan se de har prejudged du ikke å bli behandlet -som normalt. Å ha folk skuespillere på deg som et dyr i en dyrehage, en skapning fra et fjernt land.»
Når Rebecca Brando anrop fra New York, stemmen hennes er roleg. Etter å ha tilbrakt kvelden før vår samtale ser -dokumentar – høre hennes far er hypnotiske selv-analyse i sin unike klang – jeg kan ikke hjelpe, men være litt skremt., Snarere enn dyp selvransakelse, men Rebecca er stemmen er rolig og nær fordi hennes datter, Marlon ‘ s barnebarn, er fremdeles sover i samme rom.
Familie var et slikt viktig tema i Brando er livet som det er forfriskende å snakke med noen som var på sin kjerne. «Stevan tok en slik sensitiv tilnærming til filmen, og dette var viktig for oss. Så mange bøker har blitt skrevet, så mange løgner fortalte, og vi var aldri lov til å snakke til pressen og har våre sier de, men denne filmen er vår måte å gjøre det på. Å vokse opp med alle de negative historiene var så sårende., Vi ønsket noe mer sannferdig å bli gjort om min far.»
Rebecca var datter av Marlon og Movita Castaneda, en Meksikansk-Amerikansk skuespiller som hennes far giftet seg i 1960. Født i 1966, hun har også en bror, Miko Castaneda Brando, fem år henne senior. «Min far lærte meg så mye, spesielt om medfølelse. I slutten han bare gjort penger, så han kunne hjelpe til i kampen mot urett. civil rights movement, Martin Luther King, the Black Panthers., Når han ikke godtar den Oscar for Gudfaren, jeg vet egentlig ikke huske at det skjer, men som jeg ble eldre den slags oppførsel ikke overraske meg om min far. Jeg husker når Superman kom ut og gjorde han noe sånt som $3 millioner kroner for 20 minutter på skjermen. Det ble et stort oppstyr om det, men jeg visste hvorfor han gjorde det – om de skulle betale det, så hvorfor ikke? Han bare sette sine penger i ting han virkelig brydde seg om.»
Rebecca innser at hennes far gjorde disse båndene fordi så mye av alt han ønsket å avklare hans tanker., De ble en journal som hjalp ham med å stryke ut virvar av ideer og teorier. Det er mye som Riley måtte gå ut av filmen. Samtaler Brando hadde for timer på slutten med innflytelsesrike venner, for eksempel Nick Nolte eller Jack Nicholson, en mann som ble hans fortrolig og nabo. Riley husker du lytter til en bestemt tape og han syntes han hørte Brando chatting opp en kvinne. Bare etter noen tid gjorde direktør realisere kvinnen var faktisk den høy-pitched Michael Jackson.,
jeg spør Rebecca om hennes far noen gang røpet hvordan han egentlig mente om hans mest kjente roller. «Stille noen spørsmål om noen av hans filmer, og du ville være helt ignorert. Det ble forstått at vi ikke ville snakke om å handle og han ikke ønsket noen av oss å satse på å opptre karrierer eller gå inn i en film bransjen. Han ville ha oss til å følge våre akademiske sysler.
«jeg husker da jeg var ni eller ti, og jeg kom inn i stuen, og jeg hadde alltid elsket pop ‘standarder’, spesielt Sinatra., Min pappa var i å lese avisen, var jeg som sitter overfor ham, og jeg ble plystret, Flaks Være En Dame » fra Gutta Og Dukker. Jeg sa til Pappa, ‘kjenner du den sangen? Kan du synge den for meg?'» Til tross for at filmen ble en stor kommersiell suksess, Brando og Sinatra som kjent ikke få på under filmingen, med Sinatra henvise til hans co-star som «Mumler» for mye av bildet.
© Hulton Archive
Hans datter raskt innså sin feil: «Han senket sin avis, og så på meg med dolker i hans øyne., Når vi gikk rundt til min fars hus du tenkende din atferd. Det er ikke det at han skrek, men han var skremmende. Dette fikk han fra sin egen far. Han spurte meg ofte, ‘Hvorfor er folk redde for meg, Rebecca? Det føles som om jeg skremme folk.»Jeg tror folk ønsket bare å behage ham.»
Som en ung kvinne som vokste opp, Rebecca ville ha til stål seg til å innføre en ny kjæreste til sin far. «Han var alltid spør meg om gutter, selvfølgelig. Jeg hadde noen kjærester som var for redd – de kunne ikke håndtere det., Han ville slå alltid og sier til oss: «Ikke noe hanky-panky», som selvfølgelig var jeg mortified av. Jeg var som, ‘Far, selvfølgelig!'»
Brando døde den 1 juli 2004 fra luftveier og hjerte-problemer. Han forlot 14 barn og minst 30 barnebarn. Mot slutten av hans liv, og han led av sviktende syn, forårsaket av diabetes, og også leverkreft. Det var hans stemme, skremmende nok, som forble. Han skrev en linje til et dataspill som Vito Corleone kort tid før han døde, og han gjorde et poeng av å ringe kjære, familie og venner i ukene før hans død., «Jeg husker den siste samtalen jeg hadde med ham, forteller Rebecca. «Det var bare et par uker før han døde. Han ønsket ikke alle, spesielt ikke alle barna, for å vite hvor ille han var. Vi uttrykk for vår kjærlighet til hverandre, og det var det. Jeg vil aldri glemme det.»
Du kan ikke hjelpe, men lurer på hva Brando ville ha tenkt om tilstanden i verden i 2015. «Min far var en visjonær. Han elsket også teknologi. Han elsket internett og ønsket å gjøre tv-show som var web-bare – det var lenge før Netflix., Han ville være glad for å se den elektriske bilen, ting som Prius, ta av. Han likte reality tv. Jeg tror han var klar over the Kardashians. Han ville ha elsket iPhone og iPad, han jobbet med Photoshop mye. Han ville ha fått et kick ut av alle de kreative programmer; de som forvrenger ansiktet…»
Det var ett stykke teknologi som Brando ønsket mer enn noe annet. «Min far ønsket å bli fryst. Det er det han ønsket mest, for forskere å finne ut en måte at han kunne dø, og deretter bli brakt tilbake.,»
Hva gjør Rebecca tror hennes far ville ha gjort av dokumentaren? «Han ville vært stolt over, håper jeg. Han visste at disse kassettene ville bli funnet og brukt i noen måte – han var ingen dummy. Jeg føler at dette var hans dokumentet, hans dagbok ulåst for oss å oppdage. Han kunne ha ødelagt dem hvis han ønsket det. På en måte er filmen min far kommer tilbake til oss, en svært personlig, en del av hans arv.»
Du får inntrykk av at mot slutten av sitt liv Brando kom til en skjør fred med hans demoner. Riley sier, » en visdom som gamle folk er ofte begavet med.,»Han gjorde fred med sin far, men for sent til å fortelle ham det. «Da min far døde jeg forestilt seg at han var lavkonjunktur-shouldered, gå til kanten av evigheten. Han så seg tilbake og sa: ‘jeg gjorde det beste jeg kunne.’Jeg endelig tilga min far da jeg skjønte at jeg var en synder på grunn av ham, og han var en synder, fordi hans mor hadde forlatt ham før. Han hadde ikke en sjanse.»
I slutten av filmen holder opp et svart speil for å Brando. Vi hører hans ensomme stemme flytende mellom den virkelige verden og skjermen, mellom hans verden og vår, fortiden med fremtiden., Det er ingen tvil om at vi sitter igjen med en mer avrundet forståelse av dette mercurial være, men kanskje med like mange spørsmål som han ville ha ønsket. «Gjennom introspeksjon og undersøkelse av hodet mitt, jeg føler at jeg kommer nærmere fellesnevner for hva det betyr å være menneske.»
Brando myte brenner på.
Best Netflix-serien
Best Netflix-filmer
Best Amazon Prime-serien og se på filmer
Beste dokumentarer du kan se akkurat nå