Hemotoxic Venom

Hemotoxic Venom


Dette er den resulterende skade på vev forårsaket av en Øst-Diamondback Rattlesnake bite.

Crotalidae og Viperidae slangearter er mer hemotoxic enn andre familier av slanger. Hemotoxic giften påvirker blodet og organer, forårsaker et sammenbrudd eller betennelse i kroppen. Hemotoxic giften fører til en nedbryting av røde blodlegemer., Når det ikke er nok røde blodlegemer, oksygen bæreevne i blodet vil også tømme og mange av kroppens organer, inkludert hjernen, hjertet, leveren og nyrene vil lide som følge av dette.

Angrep eller Forsvar?

Venom utviklet seg fra fordøyelsesenzymer mest sannsynlig som et middel til å undertrykke byttedyr, men er også nyttig som et forsvar mechanisim i slanger som mangler andre eksterne mekanismer eller lemmer for å unnslippe. Det er interessant å merke seg at mange slanger sprøyte gift inn i deres byttedyr som er utover det som er nødvendig for å drepe det., For eksempel den Vestlige Klapperslange injiserer venom 300 ganger som trengs for å drepe mus (http://reptilis.net/serpentes/venom.html). Mens den Vestlige Klapperslange er gift er hovedsakelig hemotoxic, kan det også har neurotoxic effekter, som mange giftige slanger som ikke faller inn i en kategori eller den andre. Det er interessant å merke seg at det ser ut til at slanger lenger nord har økt hemoragisk evner (Adame et al, 1990).,

Western Klapperslange

Symptomene

Hemotoxic gift er ansett for å være treg å handle i forhold til andre typer venoms. Det kan ta et par timer etter de første symptomene oppstår. De første symptomene er kvalme, svimmelhet og ubehag i brystet.

Medisinsk bruk

hemotoxic giften fra noen viper arter blir brukt i forskning på mulige kurer og nye legemidler for sykdommer., Et stort antall av slangebitt føre til offeret til å ha en senket blodtrykk nivå ACE-hemmere ble godkjent av FDA i 1979 for å behandle pasienter med høyt blodtrykk og også hjerte-og karsykdommer. ACE-hemmere ble utviklet ved å isolere et enzym som finnes i venom av den Brasilianske pit viper (Vyas, et al., 2013).

Referanser/Kilder

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *